Griffon Korthals
Griffon Korthals, også kjent som Griffon d´arrêt à Poil Dur Korthals (Wirehaired Pointing Griffon), har sin opprinnelse i Nederland og Frankrike på slutten av 1800-tallet. Rasen ble tatt frem av Eduard Karel Korthals (derav navnet "Korthals", som altså henspeiler på rasens opphavsmann, ikke på at den har kort hals). Korthals krysset ulike typer spaniels, setter og pointere for å skape en allsidig jakthund med god pelsbeskyttelse og samarbeidsevne. Han fikk frem en hund med et bredt bruksområde, som utmerker seg i jakt både som stående og apporterende fuglehund, og på småvilt. Den holder tett kontakt med fører, jobber uredd i tett kratt og ulendt terreng, har meget gode sporegenskaper og går for å være en ekte allrounder innen jakt. Rasen er hengiven, utpreget sosial, intelligent og lærevillig, med sterk vilje til samarbeid med fører. Som jakthund er den energisk og utholdende og krever fysisk og mental stimulering. Den kan også være sta. Søksvidde ihht rasestandard er ca. 20 - 50 meter.
Rasen er oppkalt etter sin grunnlegger, Eduard Karel Korthals
Rasen ble systematisk utviklet på slutten av 1800-tallet av Eduard Karel Korthals (1851–1896), en nederlandsk hundeoppdretter og jaktentusiast.
Han ønsket å skape en allsidig jakthund som var robust nok til å tåle tøffe forhold, og som samtidig hadde nært samarbeid med føreren – noe han mente britiske pointere og settere manglet.
Korthals begynte sitt avlsarbeid i Tyskland og Nederland, men etablerte seg senere i Frankrike, hvor han fikk støtte fra den franske adelen og videreutviklet rasen. Frankrike er fortsatt hjertelandet for Griffon Korthals, både historisk og i moderne tid. Rasen er populær blant jegere på landsbygda, særlig i regioner med blandet terreng og våtmark.
Den franske kennelklubben (Société Centrale Canine) har årlige registreringer som holder rasen i stabil fremgang som en nisjehund for jakt og familie.
I Nederland, hvor rasen ble startet, har den fortsatt en liten men lojal tilhengerskare. Belgia, hvor jaktkulturen ligner den franske, har også en del oppdrettere og brukere, særlig i Vallonia.
I USA har Griffon Korthals fått økende popularitet siden 1990-tallet, spesielt blant aktive fuglejegere i nordlige stater (Minnesota, Montana, Idaho osv.). American Kennel Club (AKC) registrerer den som Wirehaired Pointing Griffon.
Mankehøyde for hanner: 55–60 cm
Mankehøyde for tisper: 50–55 cm
Farge: Grå med brune eller leverfargede tegninger, evt. brun/hvit med roaning eller faste flekker
Pelslengde: Mellomlang, grov og stri (bustete struktur)
Pelsstell: Moderat – bør børstes ukentlig og nappes ved behov for å unngå toving og bevare pelskvaliteten
Rasen ble godkjent av FCI i 1954
Rasens utbredelse i Norge:
Svært sjelden. Noen få individer finnes i Norge, som regel hos erfarne fuglehundjegere eller entusiaster. I Norge, Sverige og Danmark er rasen kjent, men sjelden. Den brukes av enkelte erfarne fuglehundjegere og deltar i jaktprøver, men er ikke utbredt i store tall.
Den deltar sjelden i norske jaktprøver og er ikke utbredt i avl her. Rasen er mer kjent i Frankrike, USA og deler av Mellom-Europa.