Gammel Dansk Hønsehund
Gammel Dansk Hønsehund (Old Danish Pointer) ble utviklet i Danmark tidlig på 1700‑tallet, gjennom krysning av hunder med sigøyneropprinnelse (med antatt innslag av spanske pointere), lokale gårdshunder og støvere (blant dem hunder av blodhundraser). Den er en allsidig jakthund kjent for sin suverene luktesans og store utholdenhet. Den ble anerkjent som rase av Dansk Kennel Klub og FCI i 1963. Rasen går for å være rolig, modig og besluttsom. Den arbeider metodisk og uten å forstyrre terrenget unødvendig under jakt. Hunder av denne rasen kan forventes å arbeider rolig og med presisjon, alltid i kontakt med jegeren. Den er ikke av de raskeste fuglehundene, men det den mangler i tempo tar den igjen på metodisk og effektiv jakt. Rasen er kjent for sitt stabil, modige og bestemte temperement. Den er en veldig sosial familiehund, tålmodig med barn og godt ansett i flerhundsfamilier.
Rasen oppsto rundt år 1710, da en dansk mann ved navn Morten Bak krysset såkalte "sigøynerhunder" (trolig spanske pointere) med lokale gårdshunder og hunder av blodhundtype.
Dette foregikk over åtte generasjoner, som resulterte i rasepopulasjoner i samme fargekombinasjon: hvit med brune flekker.
Gjennom 1900-tallet fikk rasen kritisk lav bestandsstatus, men en organiserte innsats etter andre verdenskrig førte til en redning av rasen. En raseklubb ble etablert i 1947, og i 1963 ble Gammel Dansk Hønsehund offisielt anerkjent av Dansk Kennel Klub og FCI som en dansk nasjonalrase.
Mankehøyde for hanner: 54–60 cm
Mankehøyde for tisper: 50–56 cm
Farge: Hvit med leverbrune flekker eller små prikker (kan være store flekker eller spettet mønster)
Pelslengde: Kort og tett
Pelsstell: Svært enkelt – lite røyting, kun lett børsting ved behov
Rasen ble godkjent av FCI i 1963.
Rasen finnes i Norge, men i et svært begrenset antall og er lite utbredt sammenlignet med andre fuglehunder.